Wøyen guttehjem lå på gården Vøyen i årene 1918 til 1956. (I omtalen av Vøyen gård brukes her, med noen unntak, enkelt-v som også brukes på norgeskart.no). Wøyen guttehjem hadde sin opprinnelse i Guttehjemmet August Herman Francke i Kristiania, som hadde blitt etablert i Kirkeveien 23B i 1897. Hjemmet ble startet i 1896 av pastor Egede Nissen, som var fungerende fengselslærer ved Oslo kretsfengsel. Han tok senere navnet Severus. Bakgrunnen for hans ønske om å stifte et barnehjem, var at han i embets medfør ble opprørt over at barn helt ned i tiårsalderen måtte sone fengselsstraffer, og at mange familier uten bolig ikke fant noen annen løsning enn å søke til arrestlokalene i fengselskjelleren om natten.
Hjemmet i Kirkeveien ble etter hvert for lite, og det ble utarbeidet planer for utvidelse. Dette skulle rundt 1915 finansieres av innsamlede midler, men dyrtiden som følge av
første verdenskrig (1914−1918) satte en stopper for planene.
I tråd med Franckes ideologi så de seg om etter mer landlige omgivelser, og i 1917 ble deler av Østre Vøyen kjøpt inn, og deler av Vestre Vøyen året etter. Bærum kommune kjøpte da også en del av Vøyen.
I 1918 flyttet hjemmet til den samlede Vøyen gård og tok navnet Wøyen Guttehjem.
Hjemmet hadde plass til mellom 80 og 100 gutter, fra førskolealder og frem til konfirmasjonsalderen (15-årsalderen). I hver avdeling var det mellom 15 og 20 gutter, og hver avdeling hadde en "mor" og noen assistenter som ble kalt "tanter".
Barna kunne bli plassert på Wøyen av vergeråd eller fattigstyret, men det var hovedsakelig foreldrene selv som plasserte dem der. Bakgrunnen for plasseringen var oftest at en, eller begge foreldre var syke eller hadde falt bort. Plassering på grunn av foreldrenes personlige problemer, slik barnevernssaker ofte dreier seg om i dag, var mindre vanlig.
Mange av bygningene på Vøyen ble benyttet av guttehjemmet. Men i tillegg til guttene bodde det også mange voksne med familier med forskjellige oppgaver og roller i egne hus på gården. Før 1940 var det 45 ansatte på Vøyen. Gården opplevdes som et samfunn for seg. Før 1940 gikk guttene på Skui skole annenhver dag slik skoleloven for landdistriktene bestemte. Barnehjemsguttene utgjorde omtrent halve elevflokken på Skui skole, og var lett gjenkjennelige, da de alle var snauklippet og hadde blå cordfløyelsbukser. De andre dagene arbeidet de på gården med ulike typer gårdsarbeid.
Guttehjemmet dyrket i stor grad sin egen mat, og var stort sett selvberget.
Under andre verdenskrig (1940−1945) overtok okkupasjonsmakten styringen på Vøyen, men guttehjemmet ble værende til høsten 1944. Da hjemmet var delvis selvberget med hensyn til matforsyning, var ikke det første krigsåret så veldig annerledes enn tidligere. Men i august 1941 overtok nye krefter i Sosialdepartementet. Styret for guttehjemmet ble avsatt, og et nytt, med tilknytning til Nasjonal Samling (det nazistiske partiet i Norge), ble utnevnt. De materielle forholdene forverret seg sterkt under krigen, og det ble mangel på nødvendige utstyr, som kjøkkenutstyr og sengetøy til elevene.
I løpet av den perioden guttehjemmet var i drift, skjedde det store endringer i samfunnet, også i det offentlige hjelpeapparatet. Hjemmet ble lagt ned sommeren 1956. Lokalene ble i et par år på 1960-tallet brukt som mottaksleir for ungarske flyktninger.
Wøyen Guttehjem var fra starten av en stiftelse. I 1971 kjøpte Bærum kommune Vøyen av denne stiftelsen. Stiftelsen fortsatte å eksistere og disponerte pengene fra salget. I 1975 ble stiftelsens navn endre fra stiftelsen Wøyen Guttehjem til stiftelsen Wøyen. De fikk da en ny formålsparagraf som ble endret i 2003. Den nye formålsparagrafen lyder slik:
1. Stiftelsen bevilger midler til formål eller tiltak som utfyller og styrker det arbeid som offentlige myndigheter eller ideelle organisasjoner utfører i henhold til barnevernlovgivningen.
2. Stiftelsen bevilger midler til handlingsrelevant forsknings- og utviklingsvirksomhet innenfor barnevernets arbeidsoppgaver og praksisfelt. Stiftelsen prioriterer virksomhet som fører til eller drives i sammenheng med kunnskapsformidling og rådgiving til personell, institusjoner og organer som arbeider i barnevernet i Norge.
(Stiftelser er selveiende institusjoner. Det vil si at de ikke har eiere. Dette skiller stiftelser fra selskaper, hvor selskapsdeltakerne eier en andel av selskapets formue, har rett til en andel av selskapets overskudd og styrer selskapet i kraft av sine eierposisjoner.)
Av bygningsmessige tilføyelser som stammer fra guttehjemstiden er portalen fra 1918 inn til tunet fra Gamle Lommedalsvei og Internatbygningen, Nygården, fra 1922. Begge føyer seg inn i det fredede bygningsmiljøet fra 1700- og 1800-tallet.
Livet på guttehjemmet er beskrevet av mange. Her er et utdrag av det Harry Lagert (senere kjent kombinertløper, journalist og amatørhistoriker) skrev om sitt opphold i perioden 1926−1929:
"Det var tre ting vi gutta på Wøyen delte dagen opp i: Skole, arbeid og fritid. Den første jobben min var å vaske trappa. Jeg ble utstyrt med bøtte, kost, klut og grønnsåpe. Etter kontrollen måtte jeg gjøre jobben om igjen. Også seksseteren på utedoen måtte rengjøres en gang iblant, og vi måtte ta et tak med oppvasken. Men mest engasjert var vi i luking og annet gårdsarbeid.
Guttene på avdeling fire holdt til i den såkalte Vinkelgården. I sovesalen lå vi i jernsenger med halmmadrass. Spisesalen lå i Hurumgården og var utstyrt med langbord og krakker. I oppholdsrommet hadde vi hver vår reol for skolebøker og andre private ting. Foruten å gjøre lekser kunne vi spille kort, dam, mølle og sjakk. Jeg gjorde mine første rokader her. Forskjellige kortstokker lå i hyllene. Innsatsen kunne være knapper av forskjellig verdi. Tøyknapper var minst verdifulle. Skilpaddeknapper lå høyt oppe, men aller gjevest var uniformsknapper.
Allerede dagen etter ankomsten til Wøyen måtte jeg vise styrken min ved idrettsplassen. Guttegjengen som stimlet sammen, hadde valgt ut Persa til min motstander. Det endte med at jeg lå øverst i basketaket. Både Persa og jeg var glad det var over, og vi ble gode venner."
Leder av Landsorganisasjonen i årene 1989 til 2001, Yngve Hågensen, bodde i 12 år på seks ulike barnehjem, blant annet på Wøyen guttehjem.
Bærumsspillene satte i 2019 opp "Wøyen Guttehjem" basert på sanne beretninger om livet på guttehjemmet på 1950-tallet.
Det er foretatt en rekke intervjuer av barnehjemsguttene fra den gang, og man ønsket å belyse at til tross for at disse manglet tryggheten rundt en mor og en far, så var Wøyen ikke noe dårlig alternativ. Guttehjemmet opplevde likevel, i perioder, skandalepregede oppslag i avisene.
Wøyen Guttehjem under andre verdenskrig
Høsten 1944 måtte hjemmet flytte til forsamlingslokalet Solhaug i Lommedalen da bygningen på Vøyen ble overtatt av Arbeidstjenesten, der tyskerne organiserte norske ungdommer. Ungdommene ble først satt til gårdsarbeid, men etter hvert ønsket tyskerne og trene dem til krigstjeneste.
Lokalene på Vøyen var sterkt nedslitte da guttehjemmet kunne flytte tilbake i 1945.
Lokalhistoriewiki (Om Vøyen gård)
Lokalhistoriewiki (Om Wøyen guttehjem)
Mohus, Arne. (1993). Husmannsplasser i Bærum Del 2. Bærum Bibliotek
Per Otto Borgen: Asker og Bærum leksikon (2006)
Hagen, Gerd. (2006). En beretning om STIFTELSEN WØYEN. Stiftelsen Wøyen
Wøyen Guttehjem
